Sånn ble altså resultatet... veldig fornøyd!
Ja da har jeg endelig fått sydd på laaaangt hår.. hele 55cm og er storfornøyd!!
Jeg satte kursen mot Oslo lørdag 27 mars, spent og forventingsull til hva jeg hadde i vente! Vel fremme, parkerte jeg bilen i utkanten av byen ( jeg hadde på forhånd bestemt meg for å være litt urban denne dagen) og gikk med nervøse skritt mot den fryktede t-banen. Jeg har alltid vært redd for å ta banen og denne dagen var intet unntak, værre var det at jeg atpåtil måtte ta den ALENE! Jeg fikk instrukser, oppmuntring og FlexiKort av tante som mente at dette var ingen big deal for store jenter (ho tar banen 2 ganger i året). Så jeg beit tenna sammen, dro på meg et smil og tenkte at det verste som kunne skje var å ikke rekke den neste vogna. Think again! Jeg fyrte opp en sigg nesten FØR jeg gikk ut av døra til tante og holdt på å sette røyken i halsen da jeg oppdaget at det var strengt forbudt å gjøre denslags i tunnelen ned til banen.
Jeg vrikka foten og var så forstyrra at jeg prøvde å dytte flexikortet inn i den automaten man får billetten ut av, noe som funka heller dårlig. Det var stemplingsmaskinen ved siden av jeg skulle benytte meg av og da jeg etter myye om og men endelig skjønte hvordan den funka, hadde jeg stått der i 10 minutter!! Nå begynte jeg naturlig nok å stresse litt med tanken på at jeg ikke kom til å rekke timen jeg hadde hos frisøren og iom at jeg ikke visste når neste bane kom ble jeg bare enda mer svett, noe som igjen førte til at jeg vurderte å bare droppe hele greia. Hvis det skulle være så himla vanskelig å komme seg ned til byen så kunne det være det samme! Og riktignok, når jeg fant frem til destinasjon sentrum på rutenettregnbuekarttimetabellen, hadde toget nettopp gått… typisk min flaks. Så stod jeg der å hang da, mens jeg fikla med veska, nistirra på klokka( mobilen, jeg har ikke klokke), drakk hyppig av ei brusflaske( til jeg kom på at jeg har offentlig-do-fobi) og la flaska pent tilbake der jeg fant den.
Og der, ut av det digre ormebolet sitt kom denne forvokste oransje trikken, som ei kule fra ville westen og tok meg med med slik storm at håret flagret til alle kanter. Jeg fant meg selv i en slags motvillig tilstand der jeg tenkte at det kanskje var like greit å gå tilbake til bilen, siden jeg egentlig ikke er så glad i store folkemengder. Og i hvertfall ikke når man blir skvisa inn i en trang kupé hvor man MÅ sitte inntil fremmede som man til stadighet skumper borti (beklager til den fyren jeg dulta til opptil flere ganger på vei ned til byen). Men det ble med tanken.
Vel fremme i byen var det igjen tid for orientering, retningsvill som jeg er måtte jeg stikke hodet ut et flertall av utganger for å se etter noe gjenkjennelig, OsloCity var en glede å oppdage! Klokken var nå blitt langt over 11( timen var kl 11) og heseblesende, rød i fleisen valset jeg inn i salongen.
Let the magic begin!
Etter å ha valgt farge, lengde, merke, oprinnelse, struktur og fylde(«#¤%& så mye styr) var det tid for å sette i gang. La meg først nevne at jeg aldri har gjort noe lignende tidligere så det var derfor en ganske så spent C som satte seg ned i frisørstolen. Det som skjedde i tiden etterpå er i grunn ganske blurry, jeg husker jeg sa noe om at jeg ikke var hårsår og at det bare var å flette så stramt som mulig( man kan vel si at jeg angrer en smule på det i ettertid). Etter en times tid hadde jeg fått flettet inn to horisontale fletter som borra seg så langt inn i skallen at jeg tror jeg kan anbefale det til andre som vurderer en ansiktsløft. Jeg tror utrykket «rimelig stram i fletta» gjør seg bra i denne sammenhengen.
Så var det bare syingen som gjenstod, det er her jeg angrer litt på at jeg nevnte dette med å ikke være hårsår, for noe så innigriserumpa smertefullt skal man lete lenge etter. Dama dro fram den største heklenåla jeg noensinne har sett og tredde i en tråd så tjukk som spagetti(ferdig kokt) og begynte arbeidet for å feste remsene med hår. For det første så stakk ho nåla inn i øret mitt så den nesten gikk tvers igjennom og for det andre så brukte ho SVART tråd, jeg er blond!
Selve syinga tok snaue 30 min og da alt håret var på plass var smerten borte, trodde jeg. Glad og fornøyd 2 timer etter at jeg satte meg i stolen struttet jeg bortover Karl Johans gate med mitt nye, fyldige og ekstremt lange hår. Så glad og fornøyd var jeg at jeg dro på meg hetta så fort jeg runda hjørnet på salongen og gikk med hastige skritt tilbake til t-banen. Så lykken var kortvarig da jeg møtte en strøm av mennesker som vurderte meg opp og ned (inni hodet mitt) og helt klart så at jeg hadde satt på hår, et par av dem er jeg sikker på pekte og lo også. Ja jeg må alltid ordne håret selv før jeg går ut å treffer dagens motejury, hvis ikke kan jeg like gjerne bli hjemme!
Hjemturen gikk i grunn ganske smertefritt og med det mener jeg at jeg ikke rakk å tenke på den brennende følelsen i hode, alle menneskene jeg prøvde å unngå å få øyekontakt med og at jeg faktisk ikke hadde spist siden kveldsmaten dagen før og nå var kl rundt 15. T- banen kom, jeg gikk på som om jeg hadde kjørt banen hele livet, satte meg, reiste meg, fant bilen og pang! der satt hodepinen som om den var forhåndsbestilt fra et dårlig kosthold og helse magasin. Min egen feil, men fytti innigamperumpa å vondt a gitt!
Jada men så fikk jeg langt hår da, som jeg har ønska meg så lenge og det ble veldig fint, men nå har jeg hatt det i ei uke og det klør så jeg holder på å bli sprø.. takke meg til å spare på den gode gammeldagse måten 😉
xoxo
